27. februar

”Israel, det er blitt til din ødeleggelse at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelp.” ( Hosea 13,9 )

 
Jeg har sett det ofte, for eksempel når foreldre henter sine barn i barnehagen. Når jeg tenker etter så har jeg opplevd det selv noen ganger, da barna var små. Foreldre og barn har vært borte fra hverandre en hel dag. De har lengtet etter å treffes. Men når så en av foreldrene kommer for å hente barnet sitt, så blir den lille helt forandret. Barnet sparker, slår og gjør sterk motstand mot foreldrenes forsøk på å trøste og hjelpe. Som foreldre føler man seg ganske hjelpeløs i den situasjonen. Man har lett for å tenke at de som har passet barnet hele dagen, forstår barnet bedre enn man selv gjør. Men i realiteten er det kanskje slik at når en av foreldrene kommer, så kan barnet endelig slappe av og uttrykke sin frustrasjon over å ha blitt forlatt blant fremmede.

Noen ganger oppfører vi oss som små barn og gir fullt utløp for all vår frustrasjon til den som virkelig elsker oss og vil ta hånd om oss. Når Gud kommer nær til oss så avviser vi ham bryskt. Vi ”setter oss opp mot” Gud. Gud, som er vår eneste pålitelige hjelp. Tenk om vi i stedet kunne slappe av og la ham ta hånd om oss.

 Bønn
Far, Du lengter like mye etter fellesskap med oss, som vi, i dypet av vårt indre, lengter etter fellesskap med Deg. Vi forstår kanskje ikke alltid at vår frustrasjon bunner i vår lengsel etter Deg. Kom og ta hånd om oss i dag. Hjelp oss hvile i Din favn.