15. november

”Slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til.” ( Jesaja 55,11 )

 
Jeg var bare 18 år gammel og jeg var ikke en personlig kristen. Jeg reiste alene med Greyhoundbussen tvers gjennom USA, fra øst til vest. Det tok tre døgn. Det var mange interessante mennesker som reiste kortere distanser som satte seg ved siden av meg på den bussturen. De fleste var åpne og pratet gjerne med jenta fra Sverige. De fleste av dem har jeg glemt, men jeg husker henne godt. Det var en jente på min egen alder. Jeg husker ikke hvordan hun så ut. Jeg husker ikke hvordan vi kom i snakk, men jeg husker at hun var katolikk og at hun vitnet for meg om Jesus. Jeg var jo vokst opp i et kristent hjem og kjente til det hun pratet om, men syntes det hele var pinlig. Allikevel brente hennes vitnesbyrd seg fast i mitt indre og en dag ville jeg bli som henne.

En annen kvinne, hun var i sekstiårsalderen, ville prate om det min mor hadde spurt henne om da hun var en liten jente. Min mor hadde en gang spurt henne om hun var frelst og mors interesse for den lille jentas evige vel hadde fulgt henne gjennom hele livet.

Ordet fra Guds munn, det som kommer ut av vår munn når vi er villige til å vitne om ham, trenger dypt ned i menneskers hjerter. Ordet skaper en uro som ikke kan stilles før Gud selv får ta plass i deres liv. Dette ordet vender ikke tomt tilbake, men gjør det Gud vil og utfører det han sender det til.

Bønn
Herre, hjelp meg slik at jeg kan formidle Dine ord til andre i dag. Jeg ber med ordene fra sangen: ”Ta min tunge, før dens tale, Gjør den til din nådes tolk, Så den levende kan male Fredens budskap for ditt folk.” (Frances Havergal, 1874)