21. juni

”Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp… Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.”
( 1. Korinterbrev 13,4 + 7-8 )

 
Uteliggeren hadde akkurat kommet inn fra kulden til det kristne herberget. Jeg så vakta som tok imot ham og jeg så ham. Hun var moderne kledd, en ”normal” ansatt, en behandler. Han var loslitt og luktet vondt. Han hadde akkurat fått avslag på søknaden til sosialen om økonomisk støtte. Sannsynligvis fordi han drakk. Nå var han som et fortvilet barn - et gammelt, herjet og utslitt barn som skrek høyt og forbannet sosialen. Jeg lurte på hvordan situasjonen skulle utvikle seg. Forundret fikk jeg se hvordan vakten evnet å la sitt hjerte styre sine handlinger. Hun så det fortvilte barnet og klarte med sin medfølelse å omfavne mannens oppgitthet og trøste det fortvilte barnet i ham. Gråten stilnet og beroliget kunne han gå til rommet sitt.

Det er mulig å trene opp sosiale evner slik at man kan møte andre mennesker enten det er gjennomsnittsmennesket eller den som er sosialt utstøtt, men man kan aldri utdanne seg i å ha kjærlighet. Kjærligheten må komme fra et villig hjerte. Det er mulig å lære ulike teknikker i møte med mennesker, men teknikker kan aldri trøste ett oppgitt og fortvilet hjerte. Det kan bare den kjærligheten gjøre som er tålmodig og velvillig.

Bønn
Jesus, hjelp meg å vokte mitt hjerte i dag slik at jeg lar kjærligheten til og omsorgen for andre ha førsteplass i alt jeg gjør.