28. mai

Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.” ( Jesaja 35,8 )

 
Under den kalde krigen var Berlin en del av Vest-Tyskland. Dette til tross for at byen, geografisk sett, lå langt inne i det kommunistiske Øst-Tyskland. For at kommunikasjonen mellom Berlin og resten av Vesten skulle fungere fantes en egen vei som gikk tvers gjennom Øst-Tyskland fram til Berlin. Den var omgitt av stengsler og man måtte ha et spesielt visum for å ferdes på veien. De aller fleste østtyskere som bodde nær Berlin fikk aldri bruke denne veien. Den var kun for mennesker som bodde i det frie Vest-Europa eller i Berlin. Jeg kan forestille meg menneskene som bodde langs veien og så alle de som brukte veien. Jeg kan forstå om de lengtet etter å kunne ferdes fritt, bort fra det okkuperte området.

Vår verden er okkupert av ondskapen. Men det finnes en egen vei til vårt himmelske bestemmelsessted, en hellig veg. Den er åpen for alle som har hentet visumet sitt. Visumet er tilgivelse og renselse i Jesus Kristus.

Bønn
Herre, takk for at jeg får gå på den hellige veien. Bevar meg ren slik at jeg kan fortsette å vandre på den. Takk for at Du vil lede meg.