17. mars

”Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger…” (Romerne 8,17a)

Barnekåret gir visse privilegier i forholdet til Far.  En ting er at Fars kjærlighet er betingelsesløs.  Det at jeg er blitt født inn i Guds familie betyr at jeg, sammen med alle andre Guds barn, er elsket for den jeg er, uansett om jeg presterer godt eller dårlig.  Kjærligheten er ikke basert på prestasjoner men på tilhørighet.  

En annen ting er at Gud vår Fars kjærlighet aldri tar slutt.  ”Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.” (Jeremia 31,3b)  

Men det er ikke bare kjærligheten som aldri tar slutt, farskapet i seg selv tar heller aldri slutt.  En mann som har avlet et barn, kommer alltid til å være barnets far.  Barnet kan gjøre som i lignelsen om ”den bortkomne sønnen” (Lukas 15,11-32).  Barnet kan vandre bort fra Gud og sløse bort det gode han har gitt.  Men Fars kjærlighet tar allikevel ikke slutt, det kommer tydelig fram i lignelsen, som egentlig handler mer om hvordan Far er, enn om sønnene som beskrives der. 

 Bønn

Takk, Gud, for at Din kjærlighet aldri svikter.  Takk for at Du aldri går bort fra Ditt farskap.