”I min trengsel påkalte jeg Herren, jeg ropte til min Gud. Fra sitt
tempel hørte han min røst, og mitt skrik kom for hans ører.”
( 2. Samuelsbok 22,7 )
Det
var ganske sent om kvelden. Telefonen ringte og en ukjent kvinne ba om å få
snakke med meg. Da jeg kom til telefonen sa hun: ”Jeg må få snakke med noen som er en kristen.” Mange år tidligere
hadde hun vært på et kurs hos oss. Jeg vet ikke hvilket kurs det var, men nå
når hun hadde kommet i store vanskeligheter i livet, tenkte hun på de ytterst
få kristne hun hadde møtt i livet. Nå grep hun etter et halmstrå og hadde
funnet fram til mitt telefonnummer.
Jeg hadde ingen forutsetninger for å hjelpe henne med hennes problemer,
verken rent praktisk eller på annen måte. Men jeg hadde en tydelig fornemmelse
av at hun visste det.
Det hun egentlig søkte var ikke kontakten med meg, men med noen som
kunne sette henne i forbindelse med den levende Gud. Instinktivt visste hun at
bare en overnaturlig kraft ville kunne løfte henne ut av hennes desperate
situasjon. Jeg gjorde det eneste jeg kunne, jeg bad for henne på telefonen og
hele den påfølgende kvelden og natten.
Jeg vet ikke hvordan det har gått med denne kvinnen, men jeg ble minnet
om alle de menneskene som finnes der ute og som kanskje ikke kjenner noen
kristne som kan formidle himmelsk trøst. Er du og jeg der for de menneskene?
Bønn
Jesus, takk for at Du ser hvert eneste menneske som kjemper med tunge byrder i dag. Hjelp meg å være forberedt på å vitne om Deg og formidle en hilsen fra Deg til dem jeg møter.
Jesus, takk for at Du ser hvert eneste menneske som kjemper med tunge byrder i dag. Hjelp meg å være forberedt på å vitne om Deg og formidle en hilsen fra Deg til dem jeg møter.
No comments:
Post a Comment