28. november

”Og Gud åpnet hennes øyne så hun fikk se en vannkilde.”

( 1. Mosebok 21,19a )

 
Hagar hadde vært nødt til å flykte med sin lille sønn. Fortvilet drev hun omkring i ørkenen uten håp. Så gikk de tom for vann. Hagar visste at nå var slutten nær både for henne selv og for hennes sønn. Så la hun barnet, som gråt høylytt, under en busk og gikk et stykke fra ham. Det var uutholdelig å se barnet dø. Så står det: ”Men Gud hørte gutten gråte, ...og sa til henne: Hva er det med deg, Hagar? Frykt ikke!” (1. Mosebok 21,17)

Det virker ikke engang som om Hagar hadde orket å be til Gud, for det står at Gud spurte Hagar hvordan det sto til. Men Gud visste hvor redningen var og åpnet hennes øyne slik at hun fikk se en brønn. Slik ble både hun og gutten reddet.

Vi kan komme i situasjoner i livet hvor det synes som om alt håp er ute. Vi føler det som om vi driver rundt i ørkenen uten vann. Vi har kanskje til og med flyktet fra vårt ansvar, fordi vi ikke orker å være vitne til katastrofen. Vi har kanskje glemt, akkurat som Hagar, å be til Gud i vår fortvilelse. Da spør Gud: Hva er det med deg? Han vil at vi skal nevne alle våre behov for ham. Når vi gjør det vil han åpne våre øyne slik at vi kan se løsningen på vår situasjon.

Bønn
Herre, takk for at Du våker over dem som tilhører Deg. Takk for at Du vet hvor redningen finnes og at Du vil åpne våre øyne slik at vi kan se en løsning på problemene.