20. november

”Jeg vil fryde og glede meg over din miskunnhet, for du har sett min nød, du kjenner min sjels trengsler. Du overgav meg ikke i fiendens hånd. Du satte mine føtter på et rommelig sted.”

( Salmenes bok 31,8-9 )

                                                           
Nød og angst kan også nå inn i et kristent menneskes liv, men dypt der inne finnes allikevel en visshet om at Gud tar hånd om meg og han vil gjenskape livsutfoldelse og sette mine føtter på et rommelig sted. En kristen kvinne i femtiårsalderen som hadde havnet i en depresjon skrev:

Stillhet, - meningsløshet, - håpløshet, - gammel, - uønsket, - vraket, - kan ikke søke nytt arbeid, - kan ikke få noen utdannelse. Hva vil jeg gjøre? - for sent! Ta deg sammen! - orker ikke, Gi kjærlighet - klarer ikke. Vegen tilbake er stengt. Vegen framover er stengt. Bare nået i verdiløshet er tilgjengelig. Orker ikke se nøden omkring meg for jeg orker ikke å gjøre noe med den. Orker ikke å se andre gjøre noe for jeg har ingen krefter selv. Det regner. Hodet verker. Jeg er ledig! Ingen trenger meg. Jeg vil ikke at noen skal trenge meg heller. En idé tennes og straks vet jeg - det har ikke noe for seg. Vil gå inn i noe nytt, men er bundet av min egen uvilje, av omgivelsenes uvilje, av kraftløshet, av alder, av kjønn. Blomsterknoppene som var i ferd med å blomstre ble knekt av og fikk aldri blomstre - Samme her! - ”Men du hørte mine inderlige bønners røst da jeg ropte til deg.” (Salmenes bok 31,23)

Dersom du føler som denne kvinnen i dag, da skal du vite at det er ikke håpløst. Du kan lese hele Salme 31 og gjøre ordene til dine egne. Herren skal stille dine føtter på et rommelig sted. Han hører lyden av dine bønner når du roper til ham.

Bønn
Herre, takk for at Du kjenner oss alle ved navn. Du vet om vår kamp og Du deler kampen med oss. Takk for at jeg får overgi min utmattede tanke og vilje til Dine barmhjertige hender akkurat nå.