Monday

18. november



”Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulleønske at den alt var tent!” ( Lukas 12,49 )
 
Det hadde vært en lang tørke den sommeren. Brannvesenet hadde kommet med mange advarsler. Brannfaren var stor. Vi hadde fri og nøt solen ute i hagen, men oppdaget gradvis at vi ble forstyrret av bråket fra helikoptre som fløy rundt stedet hvor vi bor. Vi kjente etter hvert røyklukt og da brannbilene kjørte forbi på gangstien ved huset vårt, skjønte vi at det var brann i nærheten. Det var en stor skogbrann som hadde utviklet seg i skogen rett bak huset vårt. Vi fulgte utviklingen med uro hele dagen. Fra hustaket vårt så vi røyken fra brannen og vi la nøye merke til vindretningen. Vi så hvordan de ”bombarderte” brannen med vann.
Brannen ble ikke slukket før neste dag. Vi gikk ut for å se på ødeleggelsene. Et stort område var berørt av ilden. Brannmannskapene fortalte at ilden hadde spredt seg langs marken men at den også hadde hoppet fra tretopp til tretopp. Det ulmet fortsatt enkelte steder på marken.
Det var en skremmende opplevelse, men Jesus bruker bildet av ilden for å beskrive hvordan han vil at alt og alle skal berøres av hans Hellige Ånd og nås av evangeliet. Når ilden har startet så spres den straks til alt som finnes i nærheten. Ilden sprer seg med vinden og den sprer seg til det som er tørt. Slik er det også med evangeliet. Der Den Hellige Ånd blåser og der det finnes brennbart materiale - mennesker som tørster - spres evangeliet.
Dersom man vil stoppe en skogbrann fra å spre seg videre, så må man hugge en branngate slik at det blir avstand mellom det som brenner og det som ikke ennå er antent. Spredningen av evangeliet stoppes også av avstand. Vi kristne må våge å leve i nærkontakt med mennesker som ennå ikke berørt av ilden. På den måten kan evangeliets ild spres fortsatt.


Bønn
Å, at den ilden alt var tent, som du Jesus tenne vil,
Å, at verden alt med den var kjent, den fred som hører Guds rike til. (G.F. Fickert, 1812)

No comments:

Post a Comment