Saturday

7. desember



”I min trengsel påkalte jeg Herren, jeg ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte han min røst, og mitt skrik kom for hans ører.”
( 2. Samuelsbok 22,7 )


Det var ganske sent om kvelden. Telefonen ringte og en ukjent kvinne ba om å få snakke med meg. Da jeg kom til telefonen sa hun: ”Jeg må få snakke med noen som er en kristen.” Mange år tidligere hadde hun vært på et kurs hos oss. Jeg vet ikke hvilket kurs det var, men nå når hun hadde kommet i store vanskeligheter i livet, tenkte hun på de ytterst få kristne hun hadde møtt i livet. Nå grep hun etter et halmstrå og hadde funnet fram til mitt telefonnummer.
Jeg hadde ingen forutsetninger for å hjelpe henne med hennes problemer, verken rent praktisk eller på annen måte. Men jeg hadde en tydelig fornemmelse av at hun visste det.
Det hun egentlig søkte var ikke kontakten med meg, men med noen som kunne sette henne i forbindelse med den levende Gud. Instinktivt visste hun at bare en overnaturlig kraft ville kunne løfte henne ut av hennes desperate situasjon. Jeg gjorde det eneste jeg kunne, jeg bad for henne på telefonen og hele den påfølgende kvelden og natten.
Jeg vet ikke hvordan det har gått med denne kvinnen, men jeg ble minnet om alle de menneskene som finnes der ute og som kanskje ikke kjenner noen kristne som kan formidle himmelsk trøst. Er du og jeg der for de menneskene?

Bønn
Jesus, takk for at Du ser hvert eneste menneske som kjemper med tunge byrder i dag. Hjelp meg å være forberedt på å vitne om Deg og formidle en hilsen fra Deg til dem jeg møter.