8. september

”...og siden i ørkenen. Der så du hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk, til dere kom til dette sted.” ( 5. Mosebok 1,31 )

 
Jeg gikk tur i skogen sammen med mitt barnebarn som da var to og ett halvt år gammel. Hun bar på sin høyt elskede dukke som hun kalte for babyen. Vi hadde ikke med vognen slik vi pleide og ganske snart ble barnebarnet trøtt i beina og ville at farmor skulle bære henne. Jeg løftet henne opp og spøkte med henne at nå bar jeg henne og hun bar dukken og slik hjalp vi hverandre. Hun tenkte over dette etøyeblikk og så sa hun: ”Jeg orker ikke å bære dukken mer. Du må bære henne også.”

Jeg måtte smile og tenkte på at vi noen ganger tenker som mitt lille barnebarn. Vi går og bærer på våre byrder og så glemmer vi at når Gud bærer oss, da bærer han både oss og våre byrder.

Bønn
Jesus, takk for at Du vil bære hver dags bekymringer og byrder. Takk for at alt hviler i Dine hender.