”Men stå djevelen imot, så
skal han fly fra dere.” (
Jakob 4,7b )
Som ung voksen og ny kristen var jeg veldig redd for å vitne. Det var ikke det at jeg var redd for å snakke foran en forsamling, men jeg hadde et problem. Problemet var at så fort jeg begynte å snakke om åndelige ting så begynte jeg å gråte. Dette syntes jeg var fryktelig pinlig og det holdt meg tilbake lenge.
Så skulle koret som jeg var med i ha en konsert. Jeg ble spurt om å
vitne og presentere en av sangene vi skulle synge. Sangen handlet om frykt: “Jeg var så svak - jeg var så redd”. Jeg
ville gjerne gjøre det, men jeg var redd fordi jeg trodde at jeg ville begynne
å gråte og det var det verste jeg visste, når predikanter og andre ble så
følelsesmessig berørt at de felte tårer.
Men jeg visste at jeg ville vitne om Jesus og til slutt lovet jeg å si
noen ord som vitnesbyrd og presentere sangen. Jeg kan ikke huske om jeg gråt
eller ikke da jeg stod der, men jeg husker veldig godt hvor vanskelig det var å
bestemme seg for dette. Det medførte at jeg var nødt til å stå ansikt til
ansikt med det jeg fryktet. Jeg måtte si til meg selv, til Gud og til hele
åndeverdenen: ”Om jeg gråter eller ikke
spiller ingen rolle - nå skal jeg vitne om Jesus, med eller uten tårer.”
Etter dette har jeg fått lov til å vitne og preke i mange forskjellige
sammenhenger - og frykten for å begynne å gråte er blitt borte.
Jesus, takk for at Du bruker oss selv om vi er svake og redde. Hjelp meg slik at jeg i dag kan gå i møte med det jeg frykter mest, i vissheten om at Du er med meg.
No comments:
Post a Comment