6. januar

”Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.”

( Salmenes bok 37,25 )

 
Min mormor, Axelina, som jeg aldri har truffet, hadde syv barn. Flere av barna emigrerte til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg har hatt det privilegium å lese en del av brevvekslingen som gikk over Atlanteren. Mormor skrev at det trengtes penger her hjemme og emigrantene sendte stadig hjem en del av sin inntekt. Da sønnene hennes hadde vært i USA i 5-6 år, skriver hun at huset må males og at hun savner dem og håper at de snart skal komme hjem. Det var strevsomt for mormor.

Like etter skriver en av mine onkler at han har kall til å bli frelsesoffiser. Han skulle bli værende i USA og gå på offisersskolen. Han skriver om sin overgivelse til Gud, at han ”ikke lenger eier seg selv, alt tilhører Gud”. Han skriver at han er helt tilfredsstilt nå som han har lagt alt i Guds hånd. Jeg tenker: Stakkars Axelina! Nå skulle det drøye ytterligere åtte år før han kunne komme hjem til Sverige igjen. Men Axelina skrive tilbake til sin sønn: ”Må Gud hjelpe og lede deg slik at du får bli til stor velsignelse. En gang da vi nesten mistet deg, bad jeg om at mine barn måtte få leve og bli til velsignelse. Nå takker jeg Gud og ber for deg.”

Og Gud hjalp Axelina. Hennes barn og barnebarn ble velsignet og jeg er et av dem. Jeg får leve i oppfyllelsen av hennes velsignelsesbønn.

 Bønn
Takk, Jesus, for de som har gått foran. Takk for at det har vært mennesker som har bedt for oss og velsignet oss. Takk for at vi får leve i oppfyllelsen av deres forbønner i dag.