3. januar

”Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen. Da Elias hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og stod ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham...” ( 1. Kongebok 19,11-13 )

 
Vi går ofte lange spaserturer. Da prater vi om alt som har skjedd rundt oss. Noen ganger ler vi. Noen ganger gråter vi og noen ganger ber vi. En tidlig høstdag hadde vi bestemt oss for å gå en ”stille” spasertur.

Da vi hadde gått en stund oppdaget jeg at jeg hørte en hel masse. Jeg hørte ting rent fysisk. Jeg hørte en bekk som rant ved siden av vegen og lyden fra bekken blandet seg med vakker fuglesang. Men jeg hørte også en masse ting i mitt indre og jeg kunne lytte. Jeg hørte Gud tale og jeg bare visste at det vare ham.

 Bønn
Herre, tilgi at vi så ofte er opptatt med å snakke til og med hverandre. Noen ganger snakker jeg også så mye til Deg at jeg ikke klarer å skille ut Din stemme i bruset og høre hva Du vil si meg.