24. januar

”Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier!” ( Jesaja 2,3 )

 
Da jeg var barn så pleide vi å synge en sang med følgende ord:

 Vi følger de veier som de gamle før har gått, På sin vei til himmelen

 På klippen står vi, hvor fedrene før har stått, For til evig tid står den

 Den Gud som beskyttet har sitt folk i fordums tid, han er likedan i dag

Som ingen annen, hjelper han ennu, i nød av alle slag

Selv om ordene føles litt gammeldagse nå, så er budskapet høyst relevant for mennesker i dag. Mennesker som lever med mye stress i et samfunn som er så preget av umiddelbar tilfredsstillelse av behov, raske løsninger og forbruk. Problemet for mange unge mennesker i dag er at de har mistet kontakten med sine ”fedre” - sine røtter. Derfor utvikles en slags rastløshet. Det ligger en trygghet i å gå på de stier som andre har prøvd før. Dersom man alltid skal bane seg sin egen vei i ukjent territorium, så blir det noen ganger mer spennende enn man hadde tenkt seg. Resultatet ser vi på trappen hos psykiatrien, der man søker psykiatrisk hjelp for ”sykdommer” som man i tidligere generasjoner behandlet med sunn fornuft og erfaring.

For den som vil komme til Herren med sin uro og angst, eller et hvilket som helst annet behov, så gjelder dagens løfte: ”han kan lære oss sine veier”. Dette er velprøvde veier. Tusenvis av kristne har vandret på disse veiene, både i mørke og lyse dager. Deres vitnesbyrd om at dette holder bør vi lytte nøye på i våre dager, hvor så mange mennesker har gått seg vill.

 Bønn
Herre, vi kommer til Ditt tempel, der hvor Du bor. Vi vil lære av Deg i dag. Takk for at Du vil undervise oss og vise oss hvordan vi skal leve, slik at vi kan leve i takt med det som Du, som har skapt oss, hadde tenkt.