”Også Josef drog… fra byen
Nasaret, til… Betlehem… for å la seg innskrive sammen med Maria… som var med
barn. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde.” ( Lukas 2,4-6 )
Den lange ventetiden var snart over. Men denne kvelden var alt allikevel som vanlig - bortsett fra at de var på reise - og de hadde ikke noe sted å bo. De to ungdommene var sentrale figurer i historiens største drama. Der i stallen ved den lille byens vertshus, skulle de være de første som bevitnet at verdens frelser kom i menneskelig skikkelse som et lite hjelpeløst spedbarn. De skulle ha ansvaret for at han fikk den omsorg og det stell han var så avhengig av den første tiden.
Jeg lurer på hvordan de følte seg. De kan ikke ha hatt særlig mye
erfaring. Kanskje var de i tjueårsalderen. Men mangelen på erfaring ble nok
balansert av ungdommelig mot. Dette skulle de klare. Og med Guds hjelp gjorde
de det. Barnet fødtes i skjul. Gjestene på vertshuset visste ingenting,
sannsynligvis visste ikke vertshuseieren noe heller.
Men Maria visste. Og Josef visste. Og innen kort tid skulle noen enkle
hyrder på marken utenfor byen få høre englene synge. Og engelen skulle si til
dem: ”Frykt ikke! For se, jeg forkynner
dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en
frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad.” (Lukas 2,10-11)
Og etter at hyrdene hadde fått vite det, da skulle millioner av andre
mennesker også få vite det. Og i dag kan også du og jeg vite det at en frelser
er oss født.
Jesus, takk for at Du kom! Takk for at Du lot Deg fødes inn i denne verden og ble vår frelser. Takk for at Du er den eneste som kan gi verden håp. Takk for at håpet lever også i dag
No comments:
Post a Comment