3. oktober

”Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.”

( Matteus 11,12 )

Vi satt i pensjonatets fine lille dagligstue. Rommet var møblert med gamle pene silketrukne møbler. Denne dagen var vi, som på alle andre dager, samlet til morgen. Både pensjonatgjester og personale var til stede. Det var mest eldre damer som bodde på pensjonatet i denne tiden og vi hadde akkurat startet en. Mens det var stille i den første bønnen, ble en av de høye dobbeltdørene rykket åpen. Inn kommer vaktmesterassistenten, med dunder og brak. Han var en stor mann, nesten to meter høy. Han gikk med tunge målbeviste steg rett gjennom rommet. Han veltet nesten salongbordet som stod midt i rommet. Han slengte seg tungt ned i rokokkosofaen innerst i rommet og utbryter opprørt: ”Jeg må få bli frelst!”

Vi hadde savnet ham denne morgenen for han pleide alltid å være med på morgenene. Nå skjønte vi sammenhengen. Dag etter dag hadde han sittet der og lyttet til evangeliet om at et menneske kan få et nytt liv, en ny start sammen med Jesus. Denne dagen hadde han kommet til et kritisk punkt. Enten måtte han holde seg borte fra morgenene for godt eller så måtte han selv prøve om det vi talte om var sant.

Først forsøkte han å holde seg borte, men da det ikke gikk stormet han inn for å rive til seg frelsen. Vaktmesterassistenten ble frelst denne dagen, midt blandt alle de fine små damene og alle silkemøblene. For Jesus lover: ”... den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.” (Johannes 6,37)

Bønn
Herre, takk for at Du møter mennesker med frelse og nytt liv også i dag. Hjelp meg forsette å fortelle om dette for alle som vil høre.